Brent barn

I dag er det verdensdagen for forebygging av seksuelle overgrep mot barn. Overgrep mot barn er et stort samfunnsproblem - samtidig er det kanskje et av de minst omtalte problemene. Slik kan det ikke fortsette å være – for barn misbrukes og vi har all plikt til å gjøre noe med det. Både som enkeltmennesker og som samfunn.

KARI MARITZA KOLLBOTN, Vi tror deg-stiftelsen

Det skjedde

Jeg så julelysene blinke utenfor stuevinduet. Jeg lå på en madrass rett ved siden av juletreet. Det var rolig og stille. Sakte, men sikkert sovnet jeg med håp om at natten skulle gå uforstyrret. Jeg våknet. Han var på vei, forsiktig inn mot madrassen, prikket meg på skulderen. Han løftet fingeren opp til munnen som et tegn på at jeg måtte være stille. Jeg satte meg forsiktig opp. Den voksne mannen sank ned i sofaen på andre siden av rommet, jeg så ansiktet hans lyse opp i julelyset fra treet. Han så bleik ut, men ivrig. Jeg skjønte han var sulten. Han løftet fingeren og vinket meg mot han. Jeg løftet dyna forsiktig, kjente kald luft mot leggene under nattkjolen. Jeg gikk forsiktige, men målrettede skritt mot han. Jeg visste at jeg ikke kunne slippe unna og at jeg like gjerne kunne få det hele overstått. Jeg var redd – både for det som skulle skje, men også for at noen skulle avsløre det som skjedde. Den voksne mannen ville leke – tok hånden min over kroppen hans. Stakk tungen sin i halsen min. Mer kan jeg ikke huske, annet enn at jeg fortsatte å se på julelysene blinke, som et anker i det fjerne. Snart var han ferdig og mett.

Jeg var seks år. Jeg var et barn.

For nært, for ofte

Bare for noen uker siden så jeg en TED-talk fra 2014 med Dr. Nadine Burke Harris som omtalte hvorfor vi ikke gjør mer med dette samfunnsproblemet; hvorfor snakker vi så lite om overgrep, omsorgssvikt eller annen form for traumer påført barn? Hennes første konklusjon i foredraget var at vi ikke snakker om det fordi det angår «noen andre». Andres barn, andres familier, andres barnehager, andres fotballag. Men jeg har alltid syntes den konklusjonen har vært for vanskelig å svelge, for det er jo mange sykdommer eller hendelser som kun råker noen i samfunnet – som vi likevel klarer å snakke om, bry oss om, mene noe om. Videre i foredraget mente Dr. Harris at kanskje hovedårsaken til at vi ikke snakker om det er fordi det angår for mange. Vi har opplevd det selv, kjent noen som har opplevd det eller kanskje til og med vært vitne til det, men ikke gjort noe. Det er for nært, for vondt, for ubehagelig. Og der tror jeg hun har helt rett. Det er enkelt å sloss andres kamper – men utrolig vanskelig når det blir for nærme. Og derfor fortsetter nok dette å forbli et samfunnsproblem – fordi det råker for mange.

I erkjennelsen finnes løsningen

Så hva gjør vi da? Jeg er en av de overgrepsutsatte som har valgt å bruke min stemme, etter altfor mange år i taushet. Jeg skjønner godt at ikke alle gjør det. Det er tøft, vondt, kvalmende ekkelt. Det koster – og man jobber oftest i motvind. Nå, for eksempel, når jeg skriver denne teksten, blir jeg aktivert – jeg blir redd, tung, irritabel, sint. Men i erkjennelsen av at stillheten er overgripernes spillerom, så kan jeg ikke annet. Og i alle fall ikke når denne stillheten også er med på å isolere den overgrepsutsatte – både under og etter overgrepene. Stillheten er skammens lekeplass og ensomhetens venn, og gjør ingen godt.

Ansvar i oss alle

Aller helst ligger ansvaret på høyeste hold, blant politikere og i ulike instanser og fagkretser. Men ansvaret ligger også i oss alle. Det er på tide å reflektere over Arnulf Øverlands dikt fra 1937; Du må ikke sove. Som er like aktuelt for overgrep som for krig og annen elendighet.

«Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!»

Vi må snakke om overgrep og det må vi ta på alvor. I stillheten ligger skammen, frykten, fremmedgjøringen. I praten ligger håpet, motet, normaliteten. Konsekvensen av å ikke snakke om overgrep mot barn er å skape enda flere samfunnsproblemer. Fra den dagen jeg ble utsatt for mitt første overgrep som fem år gammel, har jeg følt meg ensom, ekkel, forlatt, uten verdi, stygg, brukt, til bry. Dess flere overgrep jeg ble utsatt for, jo mer fikk det forplante seg i kroppen min, i nervesystemet, i hodet, i følelsene – og til og med i min personlighet, siden jeg ennå ikke hadde rukket å bygge den. Konsekvensene sitter i lenge, og for noen – for alltid.

Livet etter overgrep

Overgrepsutsatte barn blir ofte syke voksne - og noen blir dessverre ikke voksne i det hele tatt. Dr. Nadine tar også opp dette temaet. Hun presiserer at et barn som er påført traume i ung alder har tolv ganger så høy sjanse for å ta sitt liv senere. Hun ramser også opp andre konsekvenser som også flere andre forskere har påpekt; endringer i hjernen, stress over tid som skader organer, auto-immune sykdommer, tidlig død. I tillegg kommer ytre påvirkning for å i det hele tatt komme seg igjennom livet som økt bruk av alkohol eller andre symptomdempende hjelpemidler. Eller man trener og jobber for mye – eller sover for lite. I tillegg er jo en av de største konsekvensene av overgrep at man skyr «ilden» – og problematisk blir det når ilden er kjærlighet, tillit, omsorg, fysisk nærhet. Og disse egenskapene er grunnleggende nødvendig for et godt liv. Dette må vi erkjenne. Vi må være nysgjerrige, våkne, pratsomme. Hvorfor tar mange selvmord? Hvorfor blir noen sykere enn andre? Hvorfor blir noen deprimerte? Hvorfor – hvorfor? Vi må tørre å spørre, bry oss og undre. For jo – seksuelle overgrep mot barn er mer normalt enn vi ønsker å tro. Og det verste er at vi er fullstendig klar over det.