Ikke én til, MGP!

Skru av skjermen og ha tre minutters stillhet for alle kvinnene vi har mistet.

JUNE HOLM, forfatter og leder i Vi tror deg-stiftelsen.

Dette innlegget er først delt i VG. 

Drapstallene i fjor var de høyeste på ti år, og vi har startet året med syv drap på ni dager. Det er en brutal sannhet som vi må ta på alvor.

Flere av partnerdrapene vi har hørt om den siste tiden har startet med alvorlige trusler som har endt med drap.

Det gjør også historien i sangteksten «You're mine» av Mileo, som skal spilles i beste sendetid på MGP i kveld.

Selv sier artisten at han tolker teksten symbolsk og innen psykopop-sjangeren.

I et telefonintervju med VG forklarer artist Miles Curtis Sesselmann at han er inspirert av japansk anime.

Et univers der såkalte yandere-karakterer er besatt av en person som allerede er opptatt på annet hold.

– Jeg tror ikke at publikum er så dumme at de ikke tar låten for det den er: En sang, et konsept, kunst. At det skjer partnerdrap nå, er ikke relevant, sa artisten selv til VG.

Flere av kvinnene vi har mistet i partnerdrap, har blitt sviktet av systemet når de har bedt om hjelp, mange ganger har jeg tenkt at det handler om bagatellisering, dårlige holdninger og lite kunnskap.

Jeg lurer på om avgjørelsen om å gi plass til denne låten baseres på det samme.

Det siste vi trenger er en låt i MGP som kan påvirke enda flere til å få usunne og direkte farlige holdninger ovenfor motsatt kjønn, og i verste fall bidra til at enda flere normaliserer trusler og drap.

Enkelte låter fortjener ikke oppmerksomhet, og Mileos låt er et prakteksemplar på det.

Dette er et alvorlig og omfattende samfunnsproblem, som ikke bør glorifiseres gjennom en musikkonkurranse som skal by på musikkopplevelser og minneverdige sceneshow.

Det burde heller være aktuelt å løfte frem hvor livstruende det er å leve med trusler og vold, men jeg frykter at den andre siden av historien hadde blitt altfor mørk i et familieprogram med en ung målgruppe.

Det er et paradoks, siden musikk kan være med på å forme enkeltindivider og samfunnet.

Særlige disponibel er unge som ikke har samme bevisstgjøring rundt grensesetting og hvilke holdninger man bør ta innover seg og ikke.

Ifølge artisten handler låten om «å rydde jenta av banen». Ifølge meg handler det også om det som mange kvinner utsettes for: Psykisk og fysisk vold.

Og at det farligste ikke er å stå i en usunn relasjon, men å forlate den.

Det sies gjennom versene, her oversatt til norsk: «Jeg ville aldri skadet deg, med mindre du forsøker å dra.» Og «Hvor er kjæresten min? Jeg begravde henne. Hun er død, men hvem bryr seg?».

På vegne av alle som har opplevd vold og trusler – og som har mistet noen i partnerdrap – vil jeg si at låten kan være både triggende og vond.

Vold og partnerdrap er et omfattende samfunnsproblem, ikke noe vi skal se på med stjerner i øynene eller svinge oss til med glitter og paljetter.

Artisten sier også at «budskapet er å spre en historie, noe som er interessant og unikt», men da må jeg spørre hvorfor det må innebærer å romantisere og ufarliggjøre vold?

Det er absolutt ikke noe interessant og unikt med denne historien, tvert imot.

Tall viser at 11 prosent av kvinner er utsatt for alvorlig partnervold. Og 38 prosent av alle drap i Norge er partnerdrap.

Siden 2000 har 186 kvinner i Norge blitt drept av partner, eller tidligere partner.

Når NRK ikke tar ansvaret, må vi ta det selv.

Skru av skjermen og ha tre minutters stillhet for alle kvinnene vi har mistet.